Trondheim-Oslo 2004
Dette ble en tur vi ikke kommer til å glemme med det første. Med to debutanter uten nevneverdig sykkelerfaring var oppgaven min i laget relativ klar før start. Jeg var hjelperytteren som skulle bryte vinden og regnet de 540 km på vei til Oslo.
Fredagen startet med avreise fra Drammen kl 12 med Gunnar som sjåfør. 4 store gutter og mye sykkelutstyr i en liten Nissan Sunny var på grensen til ubehagelig trangt, men med humøret på topp gikk det greit. Allerede 20 km før Gardermoen startet de første problemene. Da tok toppakningen på bilen kvelden. Etter mye plunder kom vi oss omsider bort til Gardermoen for å leie en bil. Damen hos Hertz mente en Ford Fiesta kunne matche en Sunny så vi gikk for den. Det var eneste ledige bilen også. Da vi så bilen skjønte vi fort at dette ikke kom til å gå. Etter mye om og men fikk vi til slutt en Volvo V40 stasjonsvogn. En mer passende bil for en slik tur kan man vel si………... 4 timer bak skjemaet var vi omsider på hjul igjen.
|
|
|
|
|
Det skulle ikke gå lang tid vi måtte stoppe igjen. På Elverum sto trafikken. Etter å ha stått i kø en lengre periode var vi ca 5 timer bak skjemaet. Klokken var nå 20.00 og sekretæriatet i Trondheim stengte 21.00. Etter en kjapp telefon fikk vi en funksjonær til å plukke ut start numrene å ta de med til startområdet. Etter enda en kjapp telefon hadde vi bestilt pizza. Tidsskjemaet ga ikke lenger rom for lange stopp så løsningen ble å bestille pizza så den var klar til å lastes inn i bilen da vi kom ditt. Da vi endelig ankom Trondheim måtte vi hente syklene mine. De hadde vært lagret i Trondheim siden jeg avsluttet min militære karriere på Værnes. Nøyaktig kl 24.00 var vi på plass ved Nidarosdomen. Da gjensto det bare å finne mannen som hadde startnumrene.
Fem minutter senere var vi på vei mot Oslo. Syklene hadde vi ikke hatt tid til å fikse så vi stoppet på første og beste bensinstasjon for å ta en liten sjekk samt fylle vann på drikkeflaskene. Endelig var vi i gang! Forholdene tatt i betraktning holdt vi fin fart oppover Drivdalen. Fredrik virker utrolig pigg og forserte bakkene som det skulle vært flatmark. Prøvde han å skaffe seg en luke allerede i starten?? Med en terrengsykkel med demper og dekk som passet bedre i en gjørmete birkebeinerløype valgte jeg å la bruddet gå og danne baktropp med Petter. Det viste seg senere å være en klok avgjørelse for 10 km før Oppdal var det slutt på kreftene til unge Lie. Det optimistiske bruddet hadde kostet og nå måtte han betale prisen. Ca klokken 5 på morgenen måtte følgebilen tilkalles og førstemann måtte kaste inn håndkle.
Petter derimot krommet ryggen og forserte motvinden over Dovre. Tanken på en lang pause på Dombås hjalp godt på humøret når vinden røsket i regntøyet. (Bildene er tatt på Dombås) Like etter Dombås kom vi midt opp i en ulykke. En syklist hadde kollidert front mot front med en bil i det han prøvde å svinge utenom en velt i feltet. Det var ikke noe pent syn. Videre utover kvelden jobbet vi oss nedover mot neste delmål som var Lillehammer. Like rundt midnatt passerte vi Lillehammer. Tanken på en ny natt på sykkelsete fristet absolutt ikke. Sjelden har jeg vært mer trøtt en den natten. Stadig vekk var vi på vei til og sovne. Det var rett og slett helsefarlig å sykle videre så vi stoppet og sov ca 30 min like før Hamar. Petter hadde nå inntatt en koma lignende tilstand og det var ikke bare meg som tvilte på om han ville kom seg til mål. Jeg er sikker på at 9 av 10 personer ville gitt opp i samme situasjonen, men med imponerende vilje og innsats kjempet han seg til Oslo. Det var en glad gjeng som ankom Oslo kl 11 på søndag etter mer enn 35 timer med sykling. Faktisk over dobbelt så lang tid som i fjor, men likevel mer sliten. Aldri mer tenkte jeg i det jeg passert målstreken, men det har jeg tenkt helt siden første gangen i 1996.
