Siste oppdateringer

 

Første 10 dager

Morten: Turen er nå kommet godt i gang og vi holder skjemaet foreløpig. Vi har syklet 1400 km på den første uken og har som mål å kjøre samme distanse neste uke også. Det skulle medføre "kun" 1700 km de siste 2 ukene. Etter at vi forlot Perth har vi ikke hatt mobildekning. Vi kommer inn i dekningsområdet igjen ved Port Augusta torsdag 28. juli.

Både Petter og jeg føler at beina er fine så vi er ganske sikre på at dette ikke kan gå galt nå. Ikke noe annet enn skader eller uhell kan stoppe oss fra å nå Sydney 12. august. Vi nyter dagene ved å kikke på kenguruene som hopper rundt på slettene. Det er vel stort sett de eneste tingene man kan kikke på her. Ellers er det bare øde landskap og rette veier så langt øye kan se. Døde kenguruer ligger også strødd i veikanten. Eimen av påkjørte kenguruer har forfulgt oss de siste 1000 kilometerne nå.

Pakket og klart til avreisen på hostellet i Perth

Start i Perth

Emu på rømmen

Milslukere

Stort sett veldig fint vær de første 10 dagene.

Da det er langt mellom folk brukes rette veistrekninger til flyplass for flygende doktorer

Flott natur underveis

Fiskumsletta kan gå og legge seg....

Australias lengste rette veistrekning er 145 kilometer

Dahlersletta kan gå å ta seg ei bolle...

Sykle inn i horisonten får en annen betydning på disse slettene. Man kommer liksom aldri frem til horisonten.

Alle dyrene ble observert underveis

"Vannfylling om 10 km takk"

Kjekke karer studerer kartet: "Jepp.. veien går fortsatt østover.."

Rytterne bytter på å bryte vinden

Følgebilen: Støtteapparatet/turistene Marte Lise, Naila og Håkon bruker dagene på å ordne praktiske ting, møte syklistene på avtalte steder for mat og vannpåfylling samt litt skikkelig turisme. Syklistene pleier å komme seg av gårde litt før kl 9 hver morgen og støtteapparatet spiser deretter frokost, tar morgenstellet, omgjør bilen fra sovesal til dagligstue og legger i vei. Ca 5 mil senere tar vi igjen Morten og Petter, gir dem vann og reiser 5 mil videre der lunsjen pleier å inntas. Vi pleier å få med oss de stedene det er verdt å stoppe, og ellers stopper vi der vi ser kenguruer, emuer, ørner eller andre dyr for å ta bilder. Marte Lise synes hele Australia er en stor dyrehage, og med sitt skarpe blikk er det alltid hun som ser dyrene først. Stemningen stod i taket da Marte Lise så sin første dingo, og etter at vi hørte syklistene hadde sett 10 kameler krysse veien bare meter for dem har Marte Lise speidet og speidet etter "ørkenens skip" uten hell så langt. Før turen hadde vi trodd at dagene skulle bli veldig lange med mye venting, men det har vist seg at det er et svare strev å skulle holde tempoet til to blodspreke syklister samtidig som man skal prøve å få med seg de viktigste turistattraksjonene. Håkon har startet oppkjøringen til innebandysesongen i Nor92 med daglige løpeturer. Naila har privattimer med Marte Lise i portugisisk, og er veldig fornøyd med sin nye elev.

Det er utrolig mange flotte og spennende steder langs ruta. I gull-byen Kalgoorlie var vi på utkikkspunktet til Super-Pit, et 3 km langt, 1 km bredt og 500 meter dypt hull som er gravd ut på jakt etter gull. Her jobber enorme gravemaskiner, bulldozere og lastebiler med å hente ut det verdifulle metallet. I Eucla er det kritt hvite sanddyner ved havet, og lenger øst byttes sanddynene ut med de 50-90 meter høye klippene, Bunda Cliffs, som stuper ned i skummet fra bølgene som slår inn. Head of the Bight er helt øverst i Australia Bukta, og her samles opptil hundre hvaler mellom juni og oktober, med andre ord er vi heldige med tidspunktet. Helt inne ved klippene hopper, plasker, ruller og puster opptil 60 tonn store "Southern Right" hvaler, med oss som tilskuere.

I bilen om kvelden oppsummeres dagens etappe med analyser av høydemeter, toppfart, snittfart, kaloriforbruk, puls og etappelengde ved hjelp av "alt-mulig"-klokkene både Petter og Morten har montert på syklene. Mat lages i bilen, og pasta i forskjellige varianter er foreløpig det desidert mest spiste, men også kylling og ris, taco samt pølser og potetstappe har vært på menyen. Det er mye logistikkarbeid når 5 personer skal sove i samme bil. Marte Lise og Håkon sover over førerhuset og er de første som må legge seg for at de andre skal få plass til å forberede sine senger. Naila og Morten sin soveplass lages ved å omgjøre sofaen bakerst i bilen til dobbeltseng, mens Petter trakk det lengste strået og får lov til å sove på gulvet. I tillegg til at vi har 5 personer i en bil der det egentlig bare er soveplass til 4, skal rådyre sykler, eierne ikke har mye lyst til å bli frastjålet, inn i bilen om natta. Nødvendige rutiner for plassering av personer, utstyr, skittentøy og klesvask har etterhvert blitt innarbeidet og vi er godt fornøyd med campingbilen. På tross av at vi bor relativt tett, er alle ved godt mot, humøret er på topp og ingen har røket i tottene på hverandre. Ingen tror dog at dette skal bli noe problem i fortsettelsen heller, da det er en fin gjeng på tur. 

Super Pit i Kalgoorlie

Tømming av utslagsvann

God plass i sofaen

Hvite sanddyner ved Eucla

Bunda Cliffs

Ser hvaler i Head Of The Bight

Mere hval-kikking

 

Dag 10 - 13

Petter: Dagen jeg trodde aldri kom.. Idag kjente jeg virkelig at kroppen hadde bygd seg opp litt her nede, og snittfarta var høy og beina gikk som trommestikker, selv etter nesten halvkjørt Australia på tvers!  Så, idet alt er rosenrødt, og iferd med å vokse inn i himmelen, brekker styrestemmen tvers av i ca.30km/t, jeg blir sittende med et stk. løst styre i henda, tryner over ende, og hekter leggen i framdrevet. Noe mer husker jeg ikke før en skikkelig glad-inder (legen) står foran meg i et operasjonsrom, og forklarer omfanget. Et 5-6cm dypt og 10cm lang kjøttsår på leggen må sys og lappes sammen. Bortsett fra det har jeg sluppet unna med skrubbsår og et forslått høyrelår.  Neste dag forklarer Morten meg hvordan han fikk stoppet en bil på ulykkesstedet. Kvinnen i bilen bandasjerte leggen og la en slags aluminiumsfolie rundt meg, slik at jeg holdt varmen. Litt senere kom følgebilen og jeg ble kjørt 7-8mil til Wudinna Hospital og tatt hånd om av Dr. Saleem fra den tidligere kolonistaten India. På sjukehuset/gamlehjemmet blir jeg tatt godt hånd om av alle damene. Legen mener hvile i 7-10dager må til for at såret skal gro tilstrekkelig. Det betyr at Morten må bryte all vinden aleine. Mitt håp er å sykle de siste ca. 120mila fra  Melbourne til Sydney. Sjøl om jeg er glad for å være hel, er det selvfølgelig bittert å sitte i følgebilen de dagene som kommer, men får jeg sykla fra Melbourne og inn til mål blir det en fin avslutning allikevel!

Følgebilen: Det ble en dramatisk avslutning på dag 10. Vi lå endel mil bak gutta og tråkket på gassen for å ta dem igjen da vi plutselig ser Morten stå i veien og vinke. Når vi kommer nærmere ser vi Petter ligge i veikanten innpakka i aluminiumsfolie. Morten kunne fortelle oss at han trodde alt skulle bli bra bare vi fikk Petter på sykehus, så vi takket damen som hadde stoppet for hjelpen, mens vi hjalp Petter inn i bilen. På veien til sykehuset svarte Marte Lise og Morten på de samme spørsmålene fra Petter om hva som hadde skjedd, og i ekte ambulansestil kjørte Håkon rett inn foran hovedinngangen til akuttmottaket på sykehuset. At vi kjørte en 3-4 meter høy campingbil og det faktum at det var et overbygg foran hovedinngangen ble ikke tenkt videre over før en kort, men klar skrapelyd kom fra taket idet vi passerte inn under overbygget og stoppet foran inngangen. 2 fine svarte streker kunne tydelig sees i murpussen på overbygget. Hadde bilen vært 2 cm høyere hadde sannsynligvis airconditionanlegget befunnet seg bak bilen når sykesøstrene hentet Petter ut av campingbilen og plasserte han i en rullestol.

De neste dagene tilbrakte vi i Wudinna, og mye av tiden var vi på besøk hos Petter på sykehuset. Kjekke Petter var særdeles populær blant sykepleiere, kjøkkenansatte og hjelpepleiere. Til og med vaskedama som vasket rommet til Petter om morgenen dyttet rompa si borti senga til Petter så han våknet, for at hun skulle få noen ord med han. Petter var med andre ord alles kjæledegge, og de ville ikke gi slipp på han før han hadde tilbrakt tre netter på sykehuset. Selv om vi var mye på sykehuset, rakk vi et besøk på hoved-turistattraksjonen Mount Wudinna. Dette er Australias nest største monolitt. (Den største er mer kjente Uluru/Ayers Rock)

Touren har nå ankommet Port Augusta, og dette markerer slutten på Nullarbor Plains. Det flate ville landskapet har blitt byttet ut med jordbruksarealer og større tettsteder. Vi er ikke helt sikre på hva slags landskap som venter oss videre, men at det er tettere mellom bebyggelsen i fortsettelsen er helt sikkert.

På vei inn til sykebesøk

Sykesøstrene var snille og bød på kaffe og kaker til hele gjengen

Håkon med Mt Wudinna i bakgrunnen

Naila og Marte Lise på toppen

Etter 10 dager uten mobildekning ringes det hjem til familie og venner

  

Dag 14 - 16

Følgebilen: Kvelden i Port Augusta ble satt av til ringing til forsikringsselskaper, venner og familie. Vi kjøpte pizza i sentrum, som et fint avbrekk på egenlaget mat. Morgenen etter fikk Petter innblikk i hva det betydde å være følgebil. Klargjøring av bilen etter natta og handling stod på programmet. Når legebesøket også var ferdig hadde det gått mye tid, og vi måtte sette etter Morten som fortsetter å bryte vinden alene. Vi merker at det nå er mer trafikkerte områder. Dette fikk også Morten merke. 8 mil sør for Port Augusta gikk han i asfalten da en trailer kjørte for nære og blåste han av veien. Alt vann rant ut av flaskene, og han måtte kjøre 3 mil uten noe å drikke før følgebilen endelig kom. Naila vasket skrubbsårene, flaskene ble fylt med kildevann og ferden gikk videre sørover. Da det var lite severdigheter på denne strekningen fikk film-crewet tatt mange bra filmklipp. Overnattingen dag 14 ble i Port Wakefield. Petter  må sove i skikkelig seng, sånn at beinet skal få leget seg, men dette er ikke noe problem da alle campingplasser har hytter/rom til leie. Det er litt mer ålreit å ligge i seng med madrass enn 3-stjerners plassen til Petter på gulvet i campingbilen.

Dag 15 var en relativt "kort" etappe for Morten på 81 km. Følgebilen plukket han opp 2 mil før sentrum av Adelaide, for deretter å starte jakten på en sykkelbutikk som kunne fikse styrestemmen på sykkelen til Petter. Vi var innom et par stykker før det var i orden. Da vi ville bo midt i sentrum tok vi inn på YHA hostel. Det stod i "Lonely Planet" at det var "simply the best", og det stemte bra. Veldig nytt, rent og plenty av fasiliteter som vaskemaskin internett osv. Naila, Marte Lise og Håkon fikk seg en lyn-sightseeing i byen før middagen: pølser i brød!

På dag 16 stod vi opp litt senere enn vanlig, fikk ordnet litt praktiske ting som klesvask, og sendte Morten avgårde t tolv-tiden. Før følgebilen kunne reise videre sørover måtte Petter på sykehus for å bytte bandasjen. På storby-sykehus er det lenge å vente for en kar som ikke er akutt syk, og det tok halvannen time før Petter var tilbake i bilen. Dagens etappe for Morten var en skikkelig klatreetappe, da det  utenfor byen er en stor ås som heter Adelaide Hills. Denne måtte overvinnes før det flatet mer ut. Adelaide var en veldig pen by og Adelaide Hills var også meget pent med små byer her og der. Da det var søndag var det mange som var ute på tur i det fine været. Vi fikk vært innom litt vinsmaking, fant ville koalaer og sett flott natur. Pga litt feilnavigering og mye trafikk på motorveien endte Morten opp som fergearbeider i noen timer ved den lille byen Wellington. Følgebilen befant seg 10 mil lenger sør. Oppi alt dette hadde mobilen til Morten gått tom for strøm, så det var litt jobb å klare å få samlet troppene. Morten klarte til slutt å få fatt i en telefonkiosk og ringt støtteapparatet. Da vi endelig kom til Wellington fant vi Morten i fergearbeider-jakke. Han var blitt bestekompis med en australsk fergekar som kunne snakke både russisk og litt skandinavisk. Ferga var gratis og vi ble med over da det var blitt sent på kveld, og det var en campingplass på andre siden. Her fikk en litt småfrossen syklist en varm dusj, og rester fra tidligere dager ble konsumert til middag. Petter har ligget med benet høyt hele dagen, og har tenkt til å gjøre det til stinga tas om 2 dager.

Actionfilming

Sentrum av Adelaide

Gjengen i sofaen på hostellet. Petter sjekker pulsen for å se om han fortsatt lever...

Koala rett ved hovedveien

Vinsmaking

  

Dag 17 - 19

Følgebilen: Fra Wellington til Meningie er det i underkant av 5 mil. Meningie ligger rett innenfor en kyststripe som kalles Coorong National Park. Følgebilen startet samtidig med Morten, for at Petter skulle få kommet seg på sykehus. Mens Petter var inne for å skifte bandasjen dro Naila, Marte Lise og Håkon ned til Lake Albert for å ta bilde av pelikanene som det er utrolig mange av i dette området. Da gjengen skulle plukke opp Petter på sykehuset fikk vi beskjed om at Petter var lagt inn. Infeksjonen i beinet hadde ikke blitt noe bedre, da antibiotikaen i pilleform gjorde en dårlig jobb. Intravenøst var tingen, og for at Petter skulle bli bra raskere måtte han tilbringe noen dager i sykesenga. Denne gangen fikk han dele rom med en gammel mann som var litt surrete og morsom fikk Petter vite. Denne gamle søte mannens første ord da han kom inn på rommet og så Petter ligge der var: "What the hell is he doing here?" Han nektet å gå inn på rommet, men etter litt godsnakk fra kona og sykepleiere fant han seg til rette i stolen sin. Morten fikk seg noen mil på sykkelsetet, og campingbilen ble parkert på en campingplass rett ved vannkanten.

Da vi hadde fått inntrykk av at Petter kom til å være minst en natt til på sykehuset ble tirsdagen brukt til å sove litt lenger enn vanlig. Deretter dro Morten på besøk til Petter, mens resten dro på biblioteket for å få tilgang til internett. Taco ble handlet inn til middag. Det synes alle er himmelsk godt. Naila, Marte Lise og Håkon dro også på besøk til Petter, etter at klesvask var hengt opp, og Håkon hadde trent. På sykehuset i Wudinna der Petter ble sydd sammen etter ulykken lærte Petter seg god og respektfull engelsk av sykesøstrene. Blant annet lærte han å si "pardon" istedet for "what". På sykehuset i Meningie derimot er det stort sett banneord Petter plukker opp. Den gamle mannen er ute og lufter seg midt på dagen, og da han så Petter da han kom inn igjen på ettermiddagen var meldingen: "Bloody hell, is he still here?"

Dag 19, onsdag, syklet Morten sørover. Vi andre dro til sykehuset for å høre om Petter kunne skrives ut. Meldingen var at han måtte tilbringe en natt til. Da Meningie stort sett var "gjort" sett med en turists øyne, bestemte følgebil-folket seg for å reise fra Petter, gjøre litt hurtigturisme langs kysten, og møte Morten for overnatting. Planen var at neste morgen skulle man ringe sykehuset for å høre om Petter var klar til å hentes.  Følgebilen hadde kjørt langt og fort for å ta igjen Morten, så vi hadde begynt å bli litt bekymret for at noe hadde skjedd da vi ikke hadde sett han de første 9 mila, snaue tre timer etter avreise. Men Morten hadde bare kjørt fort, og kunne melde om en snittfart på 38 km/t på de første tre timene da han 2 mil nord for Kingston fikk påfyll av mat og drikke, samt GoreTex-jakke da det akkurat hadde begynt å regne. Dette med været er jo alltid artig å både prate og skrive om. Hele turen har det vært fantastisk vær. Sola har skint, regnværet har holdt seg unna, himmelen har vært blå og temperaturene har vært bra. Det har vært så bra hele tiden at vi egentlig har glemt hvor bra det er. Ikke har vi skrevet så mye om været tidligere heller, men nå som regnet høljer ned blir det selvfølgelig tema med en gang.

I Kingston er det en ufattelig stor hummer som vi måtte ta bilde av. Deretter gikk turen til Tantanoola der de har en fin dryppstens-hule (limestone cave) oppdaget i 1930. Her ble vi guidet rundt i geologiens underlige verden sammen med en busslast pensjonister. Etter ferdig hule-tur (som ifølge et skilt normalt tar 25 minutter.... denne gangen tok det nærmere 40 min) var det bare å sette seg i bilen og kjøre den veien vi kom fra for å finne Morten. 3 mil nord for Millicent kom det en gulkledd våt skikkelse i motgående kjørefelt. Morten hadde opplevd både vind, regn og haglbyger.

3 timer senere var pastamiddagen fortært sammen med kokosbollene til dessert. Planene for neste dag ble deretter diskutert. Da vi enda ikke visste når Petter ble skrevet ut fra sykehuset ble forskjellige scenarioer diskutert.  Da vi befant oss 25 mil unna Petter, og Morten planla en sykkeltur på ca 20 mil var det stor sannsynlighet for at Mercedesen måtte belage seg på gode 70-80 mil i løpet av torsdagen. Da det er mørkt kl 17.30 burde også disse milene være tilbakelagt før denne tid. Med andre ord krever dette en tidlig start.  Konklusjonen ble at vi måtte opp grytidlig og ringe sykehuset for å høre om de visste når han kunne bli skrevet ut. Hva som blir løsningen dersom Petter skal tilbringe enda en natt på sykehuset er enda ikke diskutert.

Håkon er tørst etter dagens løpetur

"MMMMMMMmmm taco nam nam nam, grafse, jafs, smask, moms.."

Pelikaner på Lake Albert i solnedgang

Stor solbrent engelskmann og Marte Lise i Kingston S.E

Marte Lise, Naila og pensjonistene på grottetur

 

Dag 20 - 21

Petter: Etter 3 dager, og 1 1/2 utlest bok på Meningie flytter Touren seg videre sydover. Jeg måtte bli ei natt til på sykehuset, slik følgebilen fryktet. De fikk da en ekstra lang dag;  de måtte opp for å hente meg, for så og kjøre sydover igjen. Planen var å ta igjen Morten i Port Fairy., men skjebnen ville det annerledes... I Mount Gambier stopper vi for å fylle diesel på vårt mobile hjem. Vi fyller tanken full, betaler, kjøper litt snacks og vrir om nøkkelen for å fortsette. Klokka er nå ca.1900, det har blitt mørkt og Morten har tråkket ca 20. mil. Han har ikke penger og sykler seg ned den siste mila, idet nøkkelen vris om. Ingenting skjer. Bare lysa i dashbordet blinker imot oss, motoren er hjelpeløs som en fisk på land.. Morten er fortsatt lykkelig uvitende, og ser fram til dagens gjenforening med følgebilen, en dusj og et godt måltid. Flere forståsegpåere på stasjonen prøver å hjelpe, men ingen får kjerra til å starte. Håkon ringer med bilutleiefirmaet. En halv time seinere kommer tauebilen. Vi har gitt opp å få liv i bilen, og må taues vekk til en av de mange caravan-parkene. Morten, som hver dag, uten å mukke, fortsetter å sluke mil aleine, har heldigvis fått kontakt med Marte, fotografen som skal være med oss den siste uka. Da blir han i alle fall uavhengig av oss; hun henter ham, låner han klær og penger, og vi slipper  å tenke på Ytterkollens store sønn, om ikke annet for en dag. Neste morgen henter tauebilen oss og bilen, og nå går turen til Mercedes` merkeverksted. De konstaterer etter 5-6 timer at bensinpumpa må byttes. Mandag eller tirsdag er det tidligste de kan håpe på å bli ferdig, noe som er uaktuelt for oss. Dermed starter Det Åpne Australske Mesterskapet i Telefonringing; vi ringer til bilutleiefirmaet, bilutleiefirmaet ringer til forsikringsselskapet, Merzedes-verkstedet ringer til bilutleiefirma og forsikringsselskapet osv osv........

Det hele kulminerer med at en ny leiebil, lik den vi hadde, ble kjørt inn fra Adelaide. Mens vi ventet på denne, spiste vi en bedre biffmiddag på Jens Hotel. Pene australske jenter har vært skikkelig mangelvare på turen, det har rett og slett ikke eksistert! Men her, av alle steder, bak barddisken på slitne Jens Hotel, kunne øynene mine for første gang hvile på et pent australsk jenteansikt. For en positiv overraskelse!

Ca. kl 21 er den nye bilen ferdig pakka, fylt med diesel på ny, klar for å kjøres i retning Melbourne, hvor Morten i kveld har fortalt nyankomne norske studenter , om Tour de Australia.

For min egen del ser det ikke ut som jeg er klar for jernhesten før om kanskje to dager. Såret gror sakte, de vil ikke fjerne alle stinga ennå, men det er fortsatt muligheter for noen mil på slutten. Dette må jeg vurdere fortløpende, men det er viktig at jeg ikke blir for ivrig og utålmodig. Skulle såret åpne seg igjen, kan det gå ytterligere dager, og kanskje uker, før det er 100% leget. Overgangen fra å sitte 8-9 timer i ramma hver dag, til 12-13timers "økter" i sykesenga har vært utrolig kjip, jeg legger ikke skjul på det. Det blir også ekstra "pes" på følgebilen pga meg. Hver dag må jeg bytte bandasje, og en lege må vurdere hvorvidt jeg i det hele tatt kan være med i følgebilen, å spise antibiotika i tablettform, eller om jeg må få det intravenøst, og legges inn på sykehus. Først etter dagens legebesøk, som ofte kan ta 2-3 timer, kan følgebilen fokusere på dagens destinasjon og Morten. Det er noe av årsaken til at vi nå er ca 40mil fra Melbourne, men fra nå av håper vi kvota for uhell og ulykker er brukt opp!

Her skal det taues

Et sjeldent syn på campingplassen

Naila, Marte Lise og Håkon fikk tid til å se Sink Hole mens bilen var hos legen og Petter var på verksted

Lunsjen ble spist i bilen som stod i verkstedhallen

Bak fotografen dukker det opp noe så sjeldent som en pen australsk jente. Petter er tydelig overrasket og får nesten litt oppstopper-snopp..

 

Dag 22

Petter: Tour de Australia flytter seg stadig nærmere Sydney, og tripteller`n viser at vi er inne i de siste hundre mila! Den nye leiebilen går som den skal, og fredag kveld dro vi fra Mt. Gambier. Ved 04.30 tida natt til lørdag blei gjengen atter gjenforent på et hostell i sentrum av Melbourne. Der tok vår nye fotograf de siste dagene, Marte, imot oss. Kraftig trøtte stupte vi til sengs, sov 3-4 timer og dermed var lørdagen igang. Siden vi tapte mye tid pga. bilproblemene og samtidig ville ha  med oss The Great Ocean Road og De Tolv Apostlene (som ligger noen timers kjøring tilbake igjen) uten å sprekke tidsskjemaet, valgte vi litt mindre søvn denne natten for å få med oss alt.

The Great Ocean road og de berømte "tolv apostlene" er verdt å få med seg. The great ocean road snirkler seg langs kysten et stykke vest for Melbourne. Før denne berømte veistrekningen begynte passerte vi "surfe-hovedstaden" Torquay. Her lå surfebutikkene tett i tett. Noen mil senere startet The Great Ocean Road, og underveis på denne naturskjønne strekningen stopper vi og titter på bølgene som slår inn mot de høye klippene og alle sandstrendene langs kysten. En fin avveksling til det til tider flate, monotone og livløse landskapet i det australske innlandet. Like før solnedgang får vi oppleve de titallsmeterhøye klippene, som blir kalt De Tolv Apostlene. Været var veldig bra, og vi var vitne til en av de fineste solnedgangene hittil på turen.

Siden Morten har kjørt en del "bonusmil" (dvs. at på enkelte etapper har han sykla lenger enn nødvendig, slik at han slipper å sykle de siste mila INN, og de første mila UT av storbyene), kjører vi tilbake til Melbourne og noen mil østover til et lite sted kalt Dandenong. En sulten gjeng slukte Taco-middagen ved midnatt, hoppa til køys og ved 10-tida neste dag satte Morten seg på sykkelen igjen, etter gårsdagens fridag, retning Sale. En regn og vindfull etappe, men Morten fortsetter å sluke mil i imponerende stil. Selv etter flere hundre mil kjører han etapper på over 30km/t i snittfart med høy puls;  han er rett og slett i sin livs form!

Selv har jeg endelig tatt alle stinga, og etter morgendagens legebesøk får jeg svar på hvorvidt det er aktuelt med sykling de siste dagene.

Surfs up dude!

Hei mamma, se hva jeg har!

Nydelig par med Apostlene i bakgrunnen

Mye veier rundt storbyene, gjør at det kreves litt ekstra av kartlesere. Var enklere på Nullarbor.

Motbakker, motvind og nedbør. Se hvor han koser seg

 

Dag 23 - 26

Følgebilen: Da vi hadde litt trøbbel med å finne campingplassen vi skulle ligge på kvelden før, trengte vi også naturlig nok også en del tid på å finne tilbake til veien. Da vi hadde fått kjøpt et kart på Shell, og spurt gutten i skranken om rett vei kunne Morten endelig sette seg på sykkelen. Det var skikkelig drittvær med vind og regn. Da Marte var skikkelig ivrig på å sette i gang fotograferingen, og det var lite å se på underveis fulgte vi Morten stort sett hele dagen. Det ble tatt mye god film og VELDIG mange bilder. I Sale fant vi en campingplass og slo oss til ro for natten.

Dag 24 dro Morten videre østover, mens følgebil-gjengen skulle finne internett samt finne en doktor til å bytte bandasjen til Petter. Legene blir bare tregere og tregere jo lenger østover vi kommer, og ingen er veldig villige til å la Petter sette seg på sykkelen igjen. På internett-kafeen ble internettsiden oppdatert og vi ble vitne til en bilkrasj. En bil rygget ut fra parkeringsplassen sin mens en bil med 5 rånete ungdom akselererte ut av en rundkjøring. Sånt blir det bulker av, men heldigvis ikke på vår bil. Det var langt på dag når vi satte etter Morten, og vi tok han ikke igjen før vi var fremme i neste overnattingsby, Orbost. Der spiste vi biff stroganoff etter forslag fra Marte. Hun hadde spist masse pasta mens hun bodde i Melbourne, og gav oss et avbrekk i det "faste" opplegget. Sjokoladekake ble det også denne dagen.

Fra Orbost gikk ferden videre til Cann River, og derfra rett nordover mot Canberra. I Cann River overtalt Morten Håkon til å prøve seg på sykkelen. Det ble det mye god film av. Nestenfall, sliten kropp og gode kommentarer ble festet til film. Marte fikk tatt 3,5 gigabyte med bilder denne dagen. Alle disse bildene krever masse jobb, og PCen til Morten får kjørt seg kraftig. Bildene blir dog meget bra, og er grunnen til kvalitetshevingen av bildene fra de siste dagene på denne siden.

På grunn av veldig kupert terreng og en "pause" siden Håkon skulle sykle litt, kom Morten noen mil kortere enn planlagt. Vi stoppet i Bombala, og ved solnedgang var vi for å se på platypuser (nebbdyr). Vi så tre stykker, men det var egentlig bare bølgene som avslørte at de svømte der nede i det mørke vannet. Vi var nå ganske høyt over havet, men temperaturen var slettes ikke ille. Vi lurte egentlig litt på hvor australienerne egentlig står på ski. Det er nå midt på vinteren, men vi har ikke sett snø i det hele tatt, og egentlig ikke noe skikkelig fjell eller store nedoverbakker heller. (Bortsett fra de Morten har syklet opp). Dette skulle det dog vise seg å bli en endring på.

Fra Bombala gikk ferden til Canberra. Vi hadde planlagt å stoppe i Queanbeyan rett utenfor hovedstaden og kjøre inn til byen for å spise middag, titte litt og kanskje få oppdatert nettsiden. Morten syklet av gårde mens resten fikk Petter på sykehus. Når Petter hadde vært inne på sykehuset i to timer gikk Marte Lise inn for å høre hvordan det gikk. Etter å ha blitt sendt litt rundt på sykehuset viste det seg til slutt at unge Randa Andersen rett og slett var glemt bort av sykesøstrene. Han satt inne på et rom langt inne på sykehuset, ventet tålmodig og leste bok. 20 minutter senere kunne vi reise etter Morten. Denne dagen var det en voldsomt motvind, og Morten fikk brukt bilen litt som le-vegg samtidig som Marte lot blitzregnet hagle. Halvveis på dagens etappe startet det å snø, og Morten pustet frostrøyk. Det var et vanvittig dårlig vær, men Morten sa bare: "Jaja, det var vel for å finne snø at vi tok denne veien til Sydney". Det er rett innstilling!

Det ble tur til Canberra som planlagt, og det var helt sykt kaldt.

Nå er det bare en dag igjen med skikkelig sykling før sjarmøretappen i Sydney. Champagnen er kjøpt inn, og det går rykter om en liten fest fredagskvelden.  

OOff... nå har det vært mange lange bakker.

Hæææ??

Ser du ikke at jeg eter? Kan man ikke få litt matro?

Jeg eter med begge hender så det går litt raskere.

Mat gjør godt..endelig klar for de siste ti mila.

 

Håkon: Ved lunsj i Cann River tirsdag, dag 25, spurte Morten om det ikke var på tide at jeg prøvde meg på sykkelsetet. Han mente det var et fint avbrekk fra joggingen, og han kunne trenge litt selskap på landeveien. Avtalen var at han skulle starte å sykle fra lunsjen, vi skulle pakke sammen, få på meg utstyret, kjøre halvannen mil forbi der vi tok igjen Morten, sette meg på sykkelen og la Morten ta meg igjen etter hvert.

Det er rart hva man tenker etter å ha sett Morten og Petter, og senere bare Morten tråkke seg gjennom Australia mil for mil. Det ser jo så fryktelig enkelt ut, og de klager aldri heller. Derfor var det med en viss optimisme jeg satte meg på en racersykkel med skikkelige sko og pedaler, med sykkelbukse, hjelm, briller og det hele for første gang i mitt liv. De siste tre årene har jeg kanskje sitti på noe som kan kalles sykkel i to timer til sammen. Men som sagt... en viss optimisme hadde bygget seg opp. Planen var at jeg skulle klare å følge Mortens tempo i en time. Det burde være mulig, med tanke på at Morten hadde 10 mil i beina i kupert terreng allerede denne dagen, og jeg har vært på løpetur nesten hver dag de siste ukene. Etter å ha syklet rolig for å bli kjent med sykkelen kjente jeg at jeg allerede hadde rukket å få litt vondt i rompa da Morten tok meg igjen. Jeg tråkket til, og vi hadde raskt 32 km/t. Vind, asfalt, trær, blomster og fugler forsvant forbi i en heftig fart. Sykling er sabla gøy! Det holdt i nøyaktig 5 minutter, før farten dabbet av til litt over 20 km/t. Blodsmaken hadde meldt seg i kjeften, låra var fulle av melkesyre og Morten dro fra i alle bakker. Det hjalp ikke på at jeg bomgiret i inngangen på alle bakkene.

25 minutter etter at Morten tok meg igjen var det slutt. Da hadde sykkelen en fart på 13 km/t, bena ville ikke mer selv om jeg tråkket på det letteste giret og jeg hadde klaget mer enn Morten og Petter til sammen på hele turen. Skulle Morten ha noe håp om å rekke dagens destinasjon måtte han bare sette av gårde i ensom majestet. Jeg trillet inn til følgebilen som stod parkert ved siden av veien og kunne konstantere til kamerateamet at Morten er i en veldig god form. (Ikke at jeg noen gang har tvilt på det.) Jeg tar av meg hatten for Morten og Petter. Det har krevd mange timer på sykkelsetet for at de skal være i stand til å gjennomføre denne turen.

Min form derimot er ikke helt på høyden, men med litt flere løpeturer fremover tror jeg den skal bli tilstrekkelig til innebandysesongen som starter når jeg er tilbake i Norge. Dagens høyintensive sykkeltrening er et langt steg på veien.

Puls: høy
Melkesyrenivå: høyt
Toppfart: 51 km/t
Strekning: 23 km (hvorav 9 km med Morten)

Morten tar farvel med Naila før dagens etappe: "SMASK!"

Morten sykler forbi i dødsona

"ZZZ... og Petter Randa Andersen passerer målstreken som vinner av klatretrøya.... ZZ.... ingen har vært i nærheten av denne gutten i fjellene..ZZ"

Det jobbes iherdig med bildene på kveldstid

Pause i Cann River

Marte forklarer Håkon hva som er foran og bak på sykkelen

Håkon etter 5 minutter: "Heeyy! Har JEG satt ny fartsrekord eller?"

Pressekorpset ofrer alt

Liv og lemmer og videokamera ofres for å få de beste bildene

Første gang vi ser snø i Australia. Denne er helt fersk.


 

Dag 27 - 28

I praksis var sykkelturen over på torsdag kveld etter å ha tilbakelagt 4565 km på 27 dager. For å gi et lite sammenligningsgrunnlag kan det nevnes at Tour de France er 3600 km over 23 dager. Vi hadde da sjekket inn på en campingplass like utenfor Sydney og hadde kun en sjarmøretappe på 15 km igjen til fredag. Fredag morgen var satt av til rengjøring av bilen samt få flyttet all bagasjen inn på et hostellrom. Etter å ha fikset alle praktiske ting var det klart for siste etappe ned til operahuset. Petter gjorde et sterkt comeback og alt gikk på skinner bortsett fra litt navigeringsproblemer.

Etter målgang var det klart for middag før vi skulle videre på en pubrunde med Ansa Sydney. Med tanke på at vi nesten ikke kunne huske sist vi var på fest, var det en feststemt gjeng som dro på byen den kvelden. Kvelden kan kort oppsummeres slik: Håkon rykket direkte fra start og festet grepet om den gule trøyen, men det jevnet seg noe ut utover natten. Petter satte inn en forrykende sluttspurt og rasket med seg både gul og grønn trøye. En sterk avslutning av turens mest uheldige person.

Lørdag var vi invitert på grøt og vafler i Sjømannskirken. Det var hyggelig og smakte veldig godt. Petter derimot hadde ikke tid til å være med da han skulle rekke hjem til jobb på mandag morgen klokken 7!

Da var det plutselig over........

Fornøyde gutter

Lagbilde

Her føler Marte seg hjemme!

Endelig kan det slappes av

Festmiddag

Show på dansegulvet

Hva skjer`a?

Petter har fått fart på beina igjen

Håkon fester grepet om den gule trøyen tidlig på kvelden