Etter harde forhandlinger om hvor lange de forskjellige etappene skulle være ble vi til slutt enige. Begge mente vi hadde kommet dårlig ut av forhandlingene. 10 km løping oppover Mount Stuart hørtes fryktelig langt ut for den smålubbene kroppen min som ikke hadde trenet på 2 måneder. Øyvind som hadde en sykkel som absolutt ikke kunne matche 2004 modellen til US Postal var utrolig bekymret for syklingen. Jeg visste jeg måtte ha en stor luke etter syklingen for å holde denne villmannen bak meg på løpingen. Noen dager i forveien hadde han løpt 10 km på ca 38 minutter.

Det hele startet ok for min del. Jeg fikk raskt en luke på 1-2 minutter, men det skulle ikke vare lenge. Halvveis på vei bort til fjellet punkterte bakhjulet og det varte ikke lenge før Øyvind hadde tatt meg igjen. I god sportsånd stoppet han og spurte om det var noe jeg trengte hjelp til. Øyvind fortsatte av gårde og jeg fikk ikke øyekontakt med han igjen før ved starten på stigningen. Heldigvis hadde han ikke mulighet til å henge på oppover Mt Stuart så jeg begynte å opparbeide en luke igjen, men det gikk ikke lang tid før det var nye problemer. Ny punktering !! Denne gangen gikk det heldigvis litt kjappere og jeg var i gang igjen på drøye 2 minutter. Humøret begynte nå å bli ampert, samtidig som jeg begynte å bli stresset, for nå kunne ikke Øyvind være langt bak. Jeg tråkket alt jeg orket, men etter et par minutter var hjulet flatt igjen. Da var det like før sykkelen fikk seg en luftetur ut fjellveggen. Tomt for slanger var det også, så jeg måtte kjøre på felgen de siste 500 meterne.

Da var det bare å få på seg å joggeskoene å løpe som aldri før. Luken bakover var på minimale 5 minutter. Kanskje var det nettopp det jeg gjorde! Første gang jeg så Øyvind var like etter at jeg hadde rundet toppen. Da kom det en skapning med turban rundt svingen. Varmen hadde virkelig satt sine spor. Det er klart at varmen kan bli en avgjørende faktor når man konkurrerer fra 12.00-14.15 på den kanskje varmneste dagen så langt her nede. Temperaturen var 44°C og det fantes ikke skygge på strekningen. Et vesketap på 4,5 kilo sier jo litt om forholdene.

Med dårlig sykkel og noe som lignet heteslag fikk Øyvind en hard og vanskelig oppgave. Selv om det var tilfeldigheter som avgjorde regner jeg  med det blir en revansjesugen kar som skal sykle Trondheim - Oslo i 2006. Kanskje blir det Birkebeinerrennet tidligere på året også? Siste ord er nok ikke skrevet om denne løpsmaskinen fra Arendal. Jeg føler presset allerede.......